Vannbehandlingskjemikalier er forskjellige og kan kategoriseres bredt basert på deres funksjonelle egenskaper. For det første er det flokkuleringsmidler og koagulanter. Disse kjemikaliene får små suspenderte partikler og kolloidale stoffer i vann til å aggregere, og danner større flokker, og dermed akselerere sedimentasjon eller flotasjon og oppnå fast-væskeseparasjon. Vanlige flokkuleringsmidler inkluderer polyaluminiumklorid, aluminiumsulfat og polyferrisulfat, som er mye brukt i vannbehandling og effektivt fjerner suspenderte faste stoffer, organisk materiale og noen tungmetallioner. For eksempel, ved behandling av husholdningskloakk, tilsettes polyaluminiumklorid typisk i en dosering på 10-50 mg/L, noe som kan redusere turbiditeten til kloakken betydelig og forbedre kvaliteten på avløpsvannet betydelig. For det andre er det desinfeksjonsmidler som brukes til å drepe bakterier, virus og andre mikroorganismer i vann, som sikrer vannsikkerhet. Vanlige desinfeksjonsmidler inkluderer klor, klordioksid, ozon og natriumhypokloritt.
Klor er et tradisjonelt desinfeksjonsmiddel med en relativt lav pris, men det produserer noen desinfeksjonsbiprodukter under bruk, noe som utgjør en viss potensiell risiko for menneskers helse. Klordioksid har sterke oksiderende egenskaper, utmerket desinfiseringseffekt og produserer ikke kreftfremkallende halogenerte hydrokarboner, noe som har ført til stadig mer utbredt bruk de siste årene. Ozondesinfeksjon gir fordeler som høy effektivitet, hastighet og ingen rester, men utstyrsinvesteringen og driftskostnadene er høyere. Neste er avleiringshemmere og korrosjonshemmere. Ved industriell sirkulerende vannbehandling danner kalsium- og magnesiumioner i vannet lett avleiring, som fester seg til utstyrets overflater, påvirker varmeoverføringseffektiviteten og levetiden, og korroderer også metallutstyr. Avleiringshemmere forhindrer kalkdannelse, mens korrosjonshemmere bremser korrosjonshastigheten til metallutstyr. Vanlige avleiringshemmere inkluderer organofosfater og polykarboksylsyrer, mens korrosjonshemmere inkluderer kromater og sinksalter (selv om kromater gradvis brukes mindre på grunn av deres høye toksisitet).
I tillegg finnes det pH-justeringer for å regulere surheten eller alkaliteten til vannet til et passende behandlingsområde; og reduksjonsmidler for å fjerne oksiderende stoffer fra vannet. Når du velger vannbehandlingskjemikalier, er det nødvendig å vurdere faktorer som vannkvalitetsegenskaper, behandlingsprosesskrav, kostnader og miljøbeskyttelseskrav. For vann med høy hardhet bør for eksempel høyeffektive avleiringshemmere velges; for drikkevann med strenge krav til mikrobiologiske indikatorer bør sikre og pålitelige desinfeksjonsmidler velges. I mellomtiden, med stadig strengere miljøvernkrav, vil grønne, miljøvennlige og effektive vannbehandlingskjemikalier bli den fremtidige utviklingstrenden.
